Dronningruta i Øksnes

Like før ruta stiger til fjells, går man langs en flott, markant morene, med havet nedenfor til høyre og et fiskevann rett til venstre. Dette er munningen av Langvaddalen, hvor det ligger noen private hytter. Bekken som kommer ut av vannet, er lett å krysse på steinene. Det er verd å merke seg at herfra er det ikke mer rennende vann å finne.

Fra dalbunnen og opp til fjellskaret er ruta blitt lagt på skrå gjennom den eneste strekningen med skog. I skaret er det et stiskille. Herfra går det nevnte sidesporet ned i Nyksunddalen. For et par år siden merket turlaget en ny trase fra selve skaret og ned i dalen. Det var fordi den enorme trafikken hadde ført til stor slitasje i landskapet. Denne sideruta ender på bilveien like før Nyksund, og det går godt an å starte vandringen derfra. Også der er det satt opp orienteringsskilt om Dronningruta, og det er en liten parkeringsplass. Fra skaret kan man beregne ca en halv time ned til bilveien.

For vandreren som står i skaret og vil fortsette langs hovedtraseen, går ruta nå oppover fjellsiden til man kommer opp på ei brei, lettgått hei; Sløykmarkheia. ( også kalt Nyksundheia). Etappen mellom skaret og heia er den bratteste. En del klyving oppover en steinete sti, med utsikt ned i to dalfører. Så mange vandrer her at stien etter hvert har arbeidet seg noe inn i terrenget og skapt større høydeforskjeller enn det opprinnelig var. Godt og vel halvveis til topps går ruta langs en gammel sausti med utsikt ned i Langvaddalen. Her skrår landskapet såpass mye at turlaget har boltet inn tau på ei strekning der erfaringen har vist at enkelte har følt seg utrygge.

Kulturminnestien

Av Reidar Bertelsen, professor i arkeologi

Dronningruta er ei av de mest brukte turløypene i Vesterålen. Den delen av ruta som går langs fjæra fra Stø til Nyksund og den høge delen som går langs fjellryggen gir deg en mektig opplevelse av møtet mellom hav og fjell. I godvær gir den deg utsikt over storhavet og den nordlige delen av Vesterålen. Jeg har ennå ikke møtt noen som ikke har latt seg overvelde. I tillegg til inntrykket av naturens villskap får en også nærkontakt med den paradoksale frodigheten som skyldes fjellenes alder og erosjonen som har gnagd på terrenget gjennom istidene. Havets og værets krefter etter istidene har også satt sine tydelige spor. Dette er nok til å gi en rik og uforglemmelig opplevelse.

Dette terrenget tilbyr også andre sterke inntrykk for den som har øynene med seg. Noen har vært her før og de har satt spor. Det er spesielt den nordlige delen av stien langs fjæra, fra Stø til Vargnesset sør for Skipssanden at landskapet er rikt på kulturminner. Ingen har bodd her etter Svartedauen, så naturen har snart hatt 670 år på å viske ut sporene, derfor er de ikke særlig tydelige. Selv om det er lenge siden noen bodde her, er det overraskende hvor langt tidsspenn disse kulturminnene dekker. De eldste husrestene er kanskje fra eldre steinalder og det er sannsynlig at det har bodd folk her heilt fram til mellomalderen, kanskje i 8 – 9000 år.

Bildet viser Melkarstøa. Ei av hustuftene er synlig til venstre for midten av bildet.

Litt lenger framme, på Skipssandhågen der du kan se ut over heile Skipssanden, er det god grunn til å ta en pust i bakken. I øverkanten av den fine sandstranda ser du hvordan havet gradvis har gnagd seg inn i terrenget. Denne kanten har flyttet seg langt innover i løpet av de årene jeg har ferdes her. Det er også slik at smeltevannsbekker og ras har gravd djupe sår i strandvollen. Denne erosjonen har vist oss at det har vært boplasser langs heile strandvollen. Fleire steder er det synlige flekker av trekol og aske og en god del av steinene som har rast ut er oppsprukne av å ha vært i ilden. Dette er kokstein som blei brukt både til å varme opp vatn i skinnsekker og til å tilberede fisk eller kjøtt i kokegroper. Disse boplassene er ikke undersøkt eller datert, men de er heilt sikkert førhistoriske. På tross av at de er fredet, vil det ikke ta mange år før de er heilt vekk. Klimaending og havstigning må sa sin del av skylda for at dette skjer.

Heilt sør i bukta, der stien går inn i rullesteinsfjæra, ligger ei gruppe kulturminner som er langt bedre bevart. Stopper du og ser nedover, kan du se ei svak senkning i rullesteinsfjæra. Dette er spor av ei stø som neppe har vært brukt de siste 6-700 årene. Derfor er den nesten fylt igjen av stein som havet har lagt opp. På øversida av stien kan du se ei forsenkning i terrenget. Dette er tomta etter et naust. Om du nå går opp på den gresskledde bakketoppen ovenfor naustruinen, så står du på toppen av en gårdshaug. Dette er rester etter en boplass som har ligget på samme stedet gjennom mange hundre år. Under gresstorva her ligger det rester av hus og avfall fra mennesker og dyr fra i alle fall fem hundre års sammenhengende bosetting. Trekol fra toppen her er radiokarbondatert til midten av 1300-tallet. Det vil si omtrent Svartedauen. Gårdshaug er et lite dekkende navn for denne haugen fordi navnet leder tanken til boplasser av typen bondegård. De som har bodd her levde nok vel så mye av det havet ga, men i tillegg hadde de husdyr som storfe, saug og geit. Kanskje var det også gris her. Historisk litteratur omtaler slike hushold som fiskerbønder. Det er også misvisende fordi det gjerne var husmora som var bonde og husfaren var fisker. Boplasshaug er en bedre betegnelse for slike kulturminner. Denne haugen er liten, bare ca 40 m i tverrsnitt, men den er godt bevart. På våren og forsommeren er den spesielt godt synlig fordi den har frodigere vegetasjon og den blir grønn lenge før det omkringliggende terrenget. Dette skyldes at haugen består av godt og vel 1 m djup næringsrik matjord.

Når du følger stien videre fra boplasshaugen og ut på Vargnesset, kommer du til det siste av kulturminnene jeg vil omtale her. På strandterassen, i en avstand på ca 170 m fra støa i sørenden av Skipssanden, ligger det tufter etter to langhus, begge ca 20 m lange og 4-5 m brede. Dette er en hustype som var vanlig i nordnorsk jernalder. Husene overlapper hverandre noe, så de kan ikke ha vært i bruk samtidig. Det siste må ha vært bygd når det første hadde forfalt. Dette er et godt eksempel på en boplasshaug i startfasen. En merkverdighet er at det yngste huset er sammenbygd med et naust som går i rett vinkel ned mot fjæra. Her er det ikke tydelige spor etter stø, men den må ha vært her. Trekol fra det yngste huset er radiokarbondatert til vikingtid. Rett sør for husene ligger ei fin gravrøys og det ligger restene av ei røys oppe på bergknausen nord for husene. Nede i fjæra sør for husene, er det et oppkomme som har gitt god tilgang på ferskvatn året rundt. Denne boplassen blei først beskrevet av en dansk arkeolog (Jørgen Slettebo), som arbeidde for Tromsø museum i 1955, men det er mange fagfolk som har studert den i årene etter fordi den er et godt eksempel på hvordan en fiskerbondeboplass i jernalderen så ut. Sammenbygd hus og naust er likevel en sjeldenhet.

Hustuftene på Vargnesset sees i midten av bildet.

 

Et landskap i endring

I tidsrommet ca 16000 til 6000 før nåtid sto havet under dagens havnivå. Ca 10000 år før nåtid (da de første mennesker kom hit) lå fjæra over 20m lavere enn dagens fjære. Det vi si at det meste av spor ligger under havet. I tidsrommet 6000-3000 før nåtid sto havet høgre enn dagens nivå, opp til 5 m. Etter den tid har det vært nokså likt dagens nivå. Nå stiger havet igjen.